Estoy en Noruega!

Heisann! Glemte jo å skrive at nå er jeg kommet trygt hjem til Norge og har det veldig fint :) Norge er deilig! Setter mye mer pris på dette fantastiske hjemlandete nå som jeg har vært borte en god stund. Her kan jeg løpe i naturen uten å bli svett etter de 2 første meterene, her kan man stole på politiet og jeg får lån av lånekassa (for å nevne noe). Det er flott vettu. Men man skal ikke se bort i fra at jeg kommer til å savne Ecuador mye, og man skal heller ikke se bort i fra at jeg garantert tar turen tilbake en gang! Jeg savner ungene på skolen i Nigeria og håper de har det bra. Og til voluntøransvarlig Eirik og dere voluntører som er igjen, savner dere og :) Gled dere til dere kommer hjem! Her er det iskaldt, men digg likevel :)

Nå har jeg lagt Ecuador bak meg og tatt meg turen til the Sunshine State, nemlig FLORIDA! :) Her bor altså Erik og Peter i en kjempefin leilighet, rett ved bassenget og med 2 fete biler. Bilder må komme senere.

Men her er noen siste øyeblikk fra Ecuador:

Smiling girls på båttur i Puerto Lopez

Tuva prøver fiskelykkken, uten hell :(

På vei nedover til stranda raste bussjåføren seg fast i veiarbeidet... Hvordan få den ut uten å ødelegge bussen?

MGP og 17. mai!

Melodi Grand Prix og 17. mai har passert, og selvom vi er i Ecuador gikk det ikke upaaktet hen. Loedag klokka 14 var det duket for stor MGP-fest hos voluntoeransvarlig Eirik, som stilte med direktesendeing fra NRK paa storskjerm og "norske" vafler. Med dempet belysning og spente fjes i sofakrokene var det endelig tid for Norges bidrag "Fairytale", og selvom vi ikke har hoert sangen 1000 ganger paa radioen allerede var vi saart enige om at Rybak er best! Jeg fant rask ut at kanskje jeg og Rybak kunne gifte oss og dra til Ecuador om noen aar som misjonaerer, vi faar naa se hvordan det gaar naar jeg kommer hjem til Norge :) Siden det var umulig for oss aa ringe inn aa stemme, hadde vi selvsagt laget vaart eget avkryssningsskjema, og det hersket vel ingen tvil om hvem som vant.

Monica, Astrid og meg med "fairytale" på topp.

Dagen etter var det 17.mai og fest paa alle maater :)

17.mai frokost paa morningen, men dessverre ingen russ som kom og vekket oss...

Her ser vi den hoytidlige flagg"senkingen" (siden Casa er i mangel av en flaggstang) med Nasjonalsangen akkompagnert av Eiriks gardemusikk fra iPod.

17.maitog langs gaten i Los Ceibos. Annerledes opplevelse, fikk en del rare blikk fra utenforsaaende Ecuadorianere, men finstasen og flagg og faner er paa plass (de saakalte tre F ene)

Til og med pinguino-ismannen var leid inn paa Casa for anledingen.

For de som enda skulle vaere i tvil om 17.maistemningen var til aa ta og foele paa, drev vi ogsaa med sekkeloep, potetloep, tautrekking, fisket godteposer mm. Kanskje like greit at bunaden ligger hjemme naar det er 36 grader i lufta. 17.maitalen ble hoytideligholdt ved Magne Sturoed, og Erlings Wiplashdans lever videre i Guayaquil selvom Erling er dratt hjem. Senere ble gardemusikken og Rybaks "Fairytale" spilt om hverandre ut i de sene nattetimer...

Siste nytt paa partyfronten i Guayaquil

Forrige uke var 4 stk norske voluntoerer med og feiret at tanta eller svigerinna til fotballtreneren til Astrid fylte aar, og i den anledning skulle det danses. Det var en opplevelse.

Vidaapne doerer inn til en liten stue med hundrevis av girlandere hengende fra taket. Enorme hoytalere som spiller reaggeton saa hoyt at det er umulig aa hoere hva noen sier. Platsikkstolene staar stilt opp langs veggen, saa her er det bare aa ta plass. Etter en 2 timers sitting i stolene begynner resten av gjestene saa smaatt aa stige paa, og til sist er stua er stappfull av salsadansende ecuadorianere, store som smaa. I hjoernet sitter en dame og ammer et barn som minst maa vaere 2 aar gammelt, en liten gutt sovner i en stol, og paa skulderen min sitter det en hoyst levende groenn papegoye. Folk ser kanskje litt rart paa oss naar vi danser, men det er jo en skam aa sitte stille. Salsa eller ikke, dansing maa uansett til.

Naar klokka begynner aa naerme seg 12 halv ett blir vi noedt til aa tenke paa aa komme oss hjemover, men fotballtreneren sier vi bare maa vente 5 minutter til, saa kommer det noen Mexikanske Mariachier for aa underholde oss. Bare 5 min til. Og 5 min ekstra. Og enda 5 og 10 og 15 minutter. Tilslutt maa vi dessverre dra, enda saa lyst jeg har til aa se ekte Mexikanske Mariachier (har jo til og med hatt prosjekt om dem paa skolen og laget min egen mariachi musikkvideo, haha).Katrine, Astrid, fotballtrenern, meg og Magne

Mat mens vi venter forhaapningsfulle paa mariachiene

Dette ble som Magne sier, "en kulturell opplevelse".

Slutt paa jobb...

Jeg er ferdig paa jobb! For godt. Det var ganske trist i grunn, felte en taare eller to, uten at vi trenger aa gaa mer inn paa det... Anyway, her er noe av det som skjedde i dag, en vanlig dag paa jobb:

Dayanna (klassens braakmaker, hun forrige jeg skrev om som hadde sekken full av melk) hadde i dag sekken full av kokt ris.

José Manuel: "Kan jeg faa en melk til? Den er til broren min som er hjemme" Ntaaahh, de er naa omtenksomme da...

Piterson: Yndlinsgutten, savnet han i gaar for da var han ikke paa skolen. I dag spurte jeg han om han hadde vaert syk, men han sa at han ikke kunne komme paa skolen fordi skjorta hans hadde vaert skitten (!)

Dayanna: soelte omsider en halv liter med ananasmelk utover pulten, gulvet og boka. Otra vez.

José Manuel: hadde tvunnet en sugeroerstump rundt tanna si, saa den gikk i ett med tenna, umulig aa faa ut. Han pekte paa tanna si og jeg trodde han hadde en loes tann, smilte og sa "saa kult!" Etter mye graving og pirking kom heldigvis plastikkbiten ut. De putter alt mulig i munnen sin...

Dayanna (igjen): paa slutten av dagen var det ikke nok med at melka og risen var soelt ut overalt, denne gangen skulle hele risboksen utover gulvet :)

Og siden det var siste skoledag for min del fikk jeg kyss og klem av alle 40 ungene. Yndlinsjenta Nicole hoppet opp i armene mine, kyssa meg over hele ansiktet og sa at hun ELSKER meg! <3

PS: bilder kommer snart! Internettet her er bare ikke den raskeste...

Oppdateringer fra Guayaquil

Oi, en stund siden sist nå, men desto mer grunn til å blogge ;)

Jeg jobber altså på den skolen som jeg snakka om da. Den i det farlige området med de bråkete barna. De er helt syyykt bråkete! Det var en litt koatisk stund her forleden dag, og den ble ikke akurat bedre da jeg observerte en liten gutt tisse ut av et bittelite hull i døra (!). Han måtte visst veldig på do, da jeg åpna døra rant det urin nedover veggen. Man må jo bare le av sånn da, det er jo kjempe morsomt! :) Hehe.

Og en annen jente denga sekken sin gjentatte ganger i pulten (uten grunn, hun var i hvertfall ikke sur) så melka som lå oppi splætta til et rant utover sekken, bøkene og gulvet... I begynnelsen var ungene helt gaaale, men de har hjulpet litt nå i det siste heldigvis. Førsteklasse som jeg jobber med nå har en kjempeflink lærer, som i blant får dem til å bli nesten stille. De deiligste minuttene er når hun sier "capteinen sier sov på pulten!" Da får vi kanskje noen minutter "stillhet" før en unge begynner å klatre i stolpene, lugge, klype, sparke medelevene eller bite deg i leggen. Men nå høres det kanskje ut som om barna er helt forferdelige, og det er jo sant egentlig, men de er likevel så utrolig søte!!! Jeg får lyst å spise dem opp, de blir så glad når de får sitte på fanget, eller får litt ekstra skryt for noen bokstaver de har tegnet. Og når de gir meg våte, store, klissete kyss på kinnet og en stor klem gjør det ingenting at de er tissete og skitne og sutrete.

Barna i første klasse er forresten rundt 4-6 år, ca 40 stk i klassen (!) og de har bare en lærer. Og meg som hjelpelærer da, men jeg skal jo ikke være der til evig tid akkurat. I Norge hadde hver elev hatt egen støttekontakt as, så vanskelig har de det. En morgen i 2.klasse overhørte jeg en mor som sa til dattera si at hvis hun ikke jobbet hardt nok på skolen i dag så skulle hun slå henne i huset. Og det er helt vanlig! Vaktmesteren sier det til og med, denne gangen om en annen jente, "oi, hun der er det synd på, mora hennes slår henne hardt!" Til og med læreren klasker til barna noen ganger, ikke så altfor hardt, men hardt nok. Men hva ellers skal man gjøre, vold er det eneste de kjenner til. Lærerne har noen rør som de dæljer hardt i pulten og på tavla for å få oppmerksomhet. Og i blant litt svakere på elevene.

Området heter Nigeria og det minner egentlig ganske mye om Afrika. I friminuttene er det skikkelig kult, hver dag spilles en spesiell sang høyt i skolegården og med en gang spretter alle ungene opp og begynner å danse en kul dans. Alle sammen! Med 7.klassegutta i spissen :) Myndighetene har heldigvis bestemt at alle skoleelever skal faa skolemat, men den bestaar desverre bare av en liten melk (enten sjokolademelk, appelsinmelk eller vaniljemelk) og 3 vaniljekjeks (galletas). Ikke mye sunt akkurat. Og det eneste de selger i "kantina" paa skolen, eller kiosken eller hva jeg skal si, det er kjaerligheter paa pinne og annet sukkertoy. Jeg faar forresten en kjaerlighet av en jente fra 6. klasse hver dag, veldig koselig :) Men uansett, de blir jo helt hypre av alt det sukkeret.

Og pedagogikken er ikke helt god heller - dette var paa en annen skole da, men det var 2 gutter som graat og graat fordi de sloss saa mye og ingen ville gi seg. Laererne og rektoren visste ikke hva de skulle gjoere for aa faa dem til aa stoppe, saa til slutt sa de "vet dere hva! Vi kjoeper karameller til alle!"

Naa har jeg faktisk bare en eneste dag paa jobben igjen, har blitt saa glad i ungene der :) Uff, det blir trist... Men jeg skal en tur til Florida for aa besoeke Erik og Peter, og ogsaa en tur til New York mens jeg foerst er i Ameriken. Og paa stranda i Ecuador naa neste uke :) Skal sikkert bli godt aa komme hjem til Norge naar den tid kommer, men har noen uker til aa nyte her borte foerst :)

Ny skole på gang

Hei og hopp, ny blogging på gang. Det skulle man vei ikke trodd, saa treig som jeg er... I morgen starter jeg paa ny jobb, den ordentlige jobben! Skal jobbe som engelsklærer på en barneskole i det fattige området sør i byen. Næmmen så spennende! tenker du kanskje. Men du har enda ikke hørt resten, så hold deg fast. Dette området heter Nigeria og er det desidert fattigste strøket i hele byen. Befolkningen herfra har stort sett afrikansk opprinnelse, og i og med at slumområdene begynner å bli ganske så stappfulle, står husene på påler i vannet. Kriminaliteten her er mye mer synlig, mye vold og ran. Det er ingen fritidstilbud til barna, det finnes rett og slett ikke plass! Stappafullt... Tidligere dro alle tyvene hit til denne øya (Isla Trinitaria) fordi her var det mange store trær å gjemme seg i. Politiet turte ikke dra dit, og det gjør de ikke fremdeles. Det hjelper ikke mye at myndighetene later som om disse slumstedene ikke finnes - man finner det ikke engang på kartet! I slumområdene er det mafiaen og bad guysene som er sjefene, og de selger tomter til dem som betaler. Men det er god forretningssans å selge tomter både to og tre ganger, gjerne etter at huset er bygget og betalt. Da blir familien som allerede bor der kastet ut, og må starte helt på nytt igjen... Så ja, det blir spennende å jobbe der! Jeg gleder meg til å møte de søte barna og forhåpentligvis oppleve glede og latter selv i de mest håpløse områdene.





skolegården

Nicole og Dayanna

Klasserom




Hittil har jeg jobbet fra uke til uke på ulike ferieskoler, men nå starter altså den offentlige skolen for fullt, hvertfall fra neste uke (?). Myndighetene har nettopp bestemt at alle barn er nødt til å ha et ID-kort før de kan gå på skolen, noe som gir store konsekvenser for familiene. Kortet koster nemlig 10 dollar, og det er slett ikke alle som har råd til det! Hvertfall ikke til flere barn. Og samtidig. Dessuten ble det nå helt plutselig bestemt at alle rektorer og lærere skal byttes ut, og det nå rett før skolestart. Så vi får nå se da, om skolen virkelig starter når den skal.


Forresten må jeg bare si at det er faktisk mulig at selveste PRESIENTEN kommer på besøk til skolen denne uka! Eller presienkandidaten da. Viktig med litt siste smisking hos velgerne nå rett før valget. Han skal visst ta en tur ut på skolen min i morgen, så det blir jo trivelig. Men som sagt, ingenting er sikkert i dette landet, vi får se når uka er omme om han har kommet eller ikke... Vi krysser fingrene.

Forrige uke jobbet jeg på en ferieskole som heter Voluntad de Dios. Og det er særiøst langt i gokk as... Bussturen er et kappitel i seg selv, 1.5 humpete timer gjennom slummen (ordet slum er jo litt negativt ladet da, men hva skal jeg kalle det? Sonene kanskje...), med høy ecuadoriansk salsainsprert popmusikk, og rett som det er hopper det en ropende selger inn på bussen, eller en evangelist kanskje, og holder vitnesbyrd med veldig innlevelse. Bussen går dit ingen skulle tru at nokon kunne bu. Skolen ligger heeeelt innerst i sonene i nord. Utenfor der vet jeg ikke hva som er, sletter og gress og sånn. Egentlig synes jeg det er ganske så koselig der, der har folk litt mer plass, og kan kanskje dyrke noe i hagen sin. Men der ute lever de på halvparten av det de gjør i resten av slummen.
Uansett - på fredag hadde vi avslutningsfest, and here are the fanastic pictures!

I løpet av uka har "vi" laget figurer og stæsj ut av et type papirmateriale eller hva jeg skal kalle det - det er det som ligger på bordet der bak. Grunnen til at det er "vi" og ikke vi som har laget det er fordi læreren lar barna omtrent ikke få gjøre noen ting, de skal helst ikke ta i en saks engang. Hun tegner opp, jeg klipper opp, og barna får kjeft hvis de ikke sitter i ro og ser på. Tilslutt får kanskje barna lime sammen, eller hvertfall si navnet sitt selv, sånn at læreren kan skrive på tingen.

Men vi hadde det også veldig gøy, hver dag lærte jeg dem engelske sanger som "He´s got the whole world in is hand", "Head, shoulder, knee and toe", og slageren "Boogie Woogie" som blir rene workouten i denne varmen. Lærern spurte om jeg ikke kunne oversette og lære dem en spansk sang de likte godt, og siden jeg ikke kunne melodien fra før av sang de den for meg på spansk. Jeg må si jeg ikke ble så mye klokere av dette, 50 stemmer i HELT forskjellig toneleie! Til slutt fant jeg på min egen melodi, men ingen stusset over at melodien var helt forandra. Ecuadorianere er ikke så flinke til å synge, tror jeg kan driste meg til å si at de rett og slett er tonedøve. Kanskje ikke alle da, men har enda ikke truffet noen som synger eller spiller spesielt fint sammen, og i takt, og jeg kjenner flere "musikere" her nede, og har vært på et par konserter. Men sanggleden er derimot på TOPP! De ELSKER å synge, og de er så utrolig søte der de smiler og ler mens de danser og hopper. Dansinga er forresten veldig bra, de er jo tross alt latinoer!


På slutten av dagen fikk vi nydelig middag - trodde vi - helt til jeg lå i senga dagen etter med oppkast, diare og feeeeeber. I en bambushytte i Canoa. Vi dro nemlig med nattbussen på tur til stranda (forferdelig bussur forresten, snorkende mann bak meg, lyset på og av hele natta, salsamusikk og HUMPER!). Men da jeg ble bedre ut på søndag ettermiddag, hadde jeg det slett ikke så verst, Canoa er nydelig!

Lysglimt fra uka som gikk

I helgen ble det ny tur til vakre Montanita...

Monica, Eirin og jeg drikker maracoyajuice etter en hard salsaøkt

Erling har bursdag, jentene har stæsja seg opp og sitter pent og pyntelig ved bassengkanten...

Lily feirer bursdag! På ekte ecuadoriansk vis.

Middag i restauranten på Casa

Tuvakjendis

Forresten så er jeg blitt TV-kjendis her i Ecuador. En på jobben fortalte at han hadde sittet og sløvet foran TVen da han plutselig fikk øye på noe kjent.
Det tok ikke lange tiden før urbefolkningen fant ut at det var nordmenn i byen, og for et par uker siden troppet de opp på Casa med mikrofoner og videokamera. Ryktene skal ha det til at jeg sier noe sånt som "Hei, jeg heter Tuva, og jeg snakker spansk, du burde lære deg engelsk for å få nye venner" (på spansk da...) Det er et spåkkurs som skal sendes på TV hver torsdag og lørdag i noen måneder fremover, så da er det bare for dere der hjemme å finne frem til de Ecuadorianske TV-kanalene og lære i vei.

KARNEVAL!!

I helgen var det stor ståhei og karneval for alle penga. Selv dro jeg til Banos, en fjellandsby 5 - 11 timer unna Guayaquil (kommer jo litt an på om veien er rast sammen eller ikke).

Siden bilder sier mer enn 1000 ord kommer det her en liten bildesere:

Veldig nervøs før hoppinga, men veldig blid etterpå :)

Oisann, skjevt bilde, men hvertfall så hopper jeg i strikk her! Drit fett :)

Eirin og meg i jungelen. Bak oss er elva vi nettopp padla kano i med noen indianere. 

Voluntørgjengen bader i en stor foss i jungelen.

Vi dro innom en apepark med søte aper som skulle bli vant til jungelen. Men kommer denne apen til å klare seg uten appelsinjuice?

Mer jungel. Bak der ser du meg svinge meg som Jane i flere av lianene, bort fra de skumle bavianene. Litt vanskelig å se på grunn av bildekvaliteten da...

Min nye bestevenn, rett etter den tissa på hele magen min. Hva gjør man ikke for venner...

Party og karneval i gata.

Eirin om meg poser på utsiktstoppen over Banos.

Casi todos...

Her er Geir i full fart nedover dalen.

Valentines Day <3

Naa har jeg endelig faatt meg venner!
På fredag dro jeg på konsert med noen andre voluntører til en kirke her i byen. Etterpå kom bandmedlemmene bort og begynte å prate med oss, og etter 5 min var vi blitt venner :) De inviterte oss videre til en annen gudstjeneste og vi spiste sammen senere på kvelden. På lørdag ble vi invitert med på Valentines fest hjem til dem, siden de skulle ha samling med vennene sine. Der laerte de oss blant annet aa lage "patacones" som er friterte bananer med salt paa - dodsgodt! De er utrolig gjestmilde og pratsomme og interessert i aa hoere om Norge - her har vi noe aa laere av Ecuadorianerne!

Selvom vi har det tilsynelatende veldig trygt og godt her, er det mye kriminalitet og vi må være ekstra forsiktige (hele tiden). Hver gang vi skal ha taxi er vi noedt til aa ringe og bestille fra spesielle selskaper. Vanlige taxier er rett og slett farlige aa bruke, til og med for Ecuadorianere. Og ting fungerer ikke alltid som de skal: da vi fikk tilbake bilen etter å ha sendt den på verksted, var alle delene byttet ut med eldre, skrøpelige deler som ikke passet til bilen i det hele tatt. Dessuten kan man ikke regne med at nye telefoner skal kunne baade skrive meldinger OG kunne ringe, og ting knekker ofte sammen med en gang man har gaatt ut av butikken.

Neste helg er det Karneval og fri fra jobb og skole i flere dager for store og smaa. Lurer paa hvor jeg skal dra?
Nyt snoen og vinteren hjemme, her er det fuktig og varmt og sist jeg sjekka hadde jeg 50 myggestikk paa den ENE leggen! :)

Første dag på jobb!

Nå har jeg startet på jobb! Por fin :) Etter noen uker her på casa med sol og sommer og spanskundervisning hver dag var det deilig å komme seg litt ut av den trygge tilværelsen, ut blant "vanlige", mindre rike ecuadorianere. Jobber nå på en ferieskole i en kirke i slummen, i dag lærte vi verbet "to be": I am a boy, it is a dog osv, så nivået ligger ikke så innmari høyt da. Passer meg fint, i og med at spansken ikke sitter helt inne enda :) Elevene mine er mellom 10 og 11 år, men på skolen er det barn i alle aldre.

Kristina og jeg med klassen vår

Ellers kan det nevnes at siden sist jeg blogget har vi vært på en ny tur til Montanita, feiret et par bursdager til noen av voluntørene, og på fredag traff jeg Kristoffer fra gamleklassen på KG! Han har bodd i Guayaquil i et halvt år, men reiser videre i kveld. Nå skal vi ut og kjøre go-cart, så nå må jeg gå, men skal prøve å bli flinkere til å oppdatere dere mer :)

På tur i byen

Det har allerede gått over en uke siden jeg kom hit til Guayaquil, og denne siste uka har vi blitt bedre kjent med Misjonsalliansen som organisasjon, og med arbeidet de gjør i de fattige områdene. I går og i dag har vi reist rundt til de ulike prosjektene i slummen. Vi har besøkt diverse skoler som Misjonsalliansen samarbeider med, Centro Creer som er et dagsenter for barn med funksjonshemninger, vi har besøkt fotballskolene og pratet med folk som har fått hjelp av Misjonsalliansens mikrokredittarbeid til å starte/utvikle en egen virksomhet.

Morsomt å endelig få oppleve hvordan byen egentlig er, vi som nesten bare har sittet i vår egen lille ghetto på Casa Alianza, spist is, badet og kost oss. Og folk er veldig nysjerrige på oss, og takknemlige for hjelpen de har fått. Selvom folk er lutfattige, er de veldig oppmerksomme på hvordan de tar seg ut, hvordan de går kledt osv. Selv i de fattigste områdene går folk i fine klær, steller og pynter seg. Man skal ikke vise at man er fattig, og man tar godt vare på de klærne man har. På en måte ble jeg litt overraska over "slummen", for folk bor jo ikke i pappesker og plastposer som jeg kanskje hadde sett litt for meg. Husene bygges av bambus, og etterhvert som man eventuelt får råd, utvider man med en murvegg her og der. Kanskje med en ekstra etasje også. Jeg gleder meg til endelig å begynne å jobbe på skolene, og føle at det er en vits i at jeg er her, og at jeg kan hjelpe til. Men først må vi bli flinkere i spansk.

Håper dere som leser har det bra hjemme i Norge, jeg hører rykter om masse snø? :)
Veldig hyggelig med mailer!

Utsikt fra kontorene til Misjonsalliansen

Fra fotballbanen

Byrokrati i Ecuador

Nå er endelig visumet godkjent, passene er stempla for tusende gang, og alle underskrifter er signert. Det tok oss 2 dager bare å dra fra kontor til kontor, frem og tilbake, hit og dit og frem og tilbake igjen, for å tilslutt få en liten lapp hvor det står at nå er vi lovlige turister. På kontorene har de en oppgave - fortelle deg at de papirene som var helt greie i går, ikke funker i dag. Om det enten er et stempel som mangler, en ekstra underskrift du er nødt til å ha, at du har glemt å trekke kølapp (som de selvfølgelig bare deler ut før kl halv ett på dagen), at den eneste personen som kan stemple har dratt på en liten ferietur til Quito for dagen, og at "nei nå tar jeg meg en lunsj i tre timer uten å si fra", eller at dokumentet må ha farger og være skrevet på spansk (de liker ikke å innrømme at engelsken ikke er så sterk), så kan jeg ikke tenke meg noen annen grunn til denne vanvittige tregheten enn at jo flere papirer og kopier turistene må lage, dess flere arbeidsplasser til Ecuadorianerne. Et av målene til oss voluntører er å lære tolmodighet. Det trengs...

Meg, Astrid og Elisabeth venter på tur...

Erling, Astrid, meg, Michael og Magne utenfor kontor nr 3. 

Ellers kan det jo nevnes at jeg er blitt skikkelig solbrent etter en festlig tur til byen Montanita i helgen, vi badet og surfet og sov på verdens feteste hostell (sammen med sjarmerende lopper og kakerlakker).

Magne prøver surferlykken - og klarer seg overrakende bra!

Guttene sover på hemsen på "la Pelicana"

Casa Alianza

For de som ikke vet det, saa bor vi som er voluntorer paa et flott gjestehus som heter Casa Alianza. Her er det drit fint, med basseng, volleyballbane og god plass. Formiddagene gaar med til aa laere seg spansk paa spanskskolen vi har her. 2 - 3 timer hver dag, pluss litt lekser. Naar vi er blitt litt flinkere skal vi ut aa jobbe, jeg skal jobbe som engelsklaerer ++ paa en av skolene Misjonsalliansen samarbeider med. Elevene har sommerferie naa, frem til begynnelsen av mars circa, saa i mellomtiden skal vi drive med feriskoler for dem som maatte trenge det. I morgen drar vi paa helgetur ut til en flott strand som heter Montanita for aa surfe, bade og kose oss. Ellers har jeg vaert paa en digg Fruta Bar, og blitt litt kjent med de andre voluntorene.
Skal prove aa faa lagt ut noen bilder snart, men du vet - alt fungerer ikke like bra her i Ecuador som hjemme!

Hasta la vista baby, snakkes...