Ny skole på gang

Hei og hopp, ny blogging på gang. Det skulle man vei ikke trodd, saa treig som jeg er... I morgen starter jeg paa ny jobb, den ordentlige jobben! Skal jobbe som engelsklærer på en barneskole i det fattige området sør i byen. Næmmen så spennende! tenker du kanskje. Men du har enda ikke hørt resten, så hold deg fast. Dette området heter Nigeria og er det desidert fattigste strøket i hele byen. Befolkningen herfra har stort sett afrikansk opprinnelse, og i og med at slumområdene begynner å bli ganske så stappfulle, står husene på påler i vannet. Kriminaliteten her er mye mer synlig, mye vold og ran. Det er ingen fritidstilbud til barna, det finnes rett og slett ikke plass! Stappafullt... Tidligere dro alle tyvene hit til denne øya (Isla Trinitaria) fordi her var det mange store trær å gjemme seg i. Politiet turte ikke dra dit, og det gjør de ikke fremdeles. Det hjelper ikke mye at myndighetene later som om disse slumstedene ikke finnes - man finner det ikke engang på kartet! I slumområdene er det mafiaen og bad guysene som er sjefene, og de selger tomter til dem som betaler. Men det er god forretningssans å selge tomter både to og tre ganger, gjerne etter at huset er bygget og betalt. Da blir familien som allerede bor der kastet ut, og må starte helt på nytt igjen... Så ja, det blir spennende å jobbe der! Jeg gleder meg til å møte de søte barna og forhåpentligvis oppleve glede og latter selv i de mest håpløse områdene.





skolegården

Nicole og Dayanna

Klasserom




Hittil har jeg jobbet fra uke til uke på ulike ferieskoler, men nå starter altså den offentlige skolen for fullt, hvertfall fra neste uke (?). Myndighetene har nettopp bestemt at alle barn er nødt til å ha et ID-kort før de kan gå på skolen, noe som gir store konsekvenser for familiene. Kortet koster nemlig 10 dollar, og det er slett ikke alle som har råd til det! Hvertfall ikke til flere barn. Og samtidig. Dessuten ble det nå helt plutselig bestemt at alle rektorer og lærere skal byttes ut, og det nå rett før skolestart. Så vi får nå se da, om skolen virkelig starter når den skal.


Forresten må jeg bare si at det er faktisk mulig at selveste PRESIENTEN kommer på besøk til skolen denne uka! Eller presienkandidaten da. Viktig med litt siste smisking hos velgerne nå rett før valget. Han skal visst ta en tur ut på skolen min i morgen, så det blir jo trivelig. Men som sagt, ingenting er sikkert i dette landet, vi får se når uka er omme om han har kommet eller ikke... Vi krysser fingrene.

Forrige uke jobbet jeg på en ferieskole som heter Voluntad de Dios. Og det er særiøst langt i gokk as... Bussturen er et kappitel i seg selv, 1.5 humpete timer gjennom slummen (ordet slum er jo litt negativt ladet da, men hva skal jeg kalle det? Sonene kanskje...), med høy ecuadoriansk salsainsprert popmusikk, og rett som det er hopper det en ropende selger inn på bussen, eller en evangelist kanskje, og holder vitnesbyrd med veldig innlevelse. Bussen går dit ingen skulle tru at nokon kunne bu. Skolen ligger heeeelt innerst i sonene i nord. Utenfor der vet jeg ikke hva som er, sletter og gress og sånn. Egentlig synes jeg det er ganske så koselig der, der har folk litt mer plass, og kan kanskje dyrke noe i hagen sin. Men der ute lever de på halvparten av det de gjør i resten av slummen.
Uansett - på fredag hadde vi avslutningsfest, and here are the fanastic pictures!

I løpet av uka har "vi" laget figurer og stæsj ut av et type papirmateriale eller hva jeg skal kalle det - det er det som ligger på bordet der bak. Grunnen til at det er "vi" og ikke vi som har laget det er fordi læreren lar barna omtrent ikke få gjøre noen ting, de skal helst ikke ta i en saks engang. Hun tegner opp, jeg klipper opp, og barna får kjeft hvis de ikke sitter i ro og ser på. Tilslutt får kanskje barna lime sammen, eller hvertfall si navnet sitt selv, sånn at læreren kan skrive på tingen.

Men vi hadde det også veldig gøy, hver dag lærte jeg dem engelske sanger som "He´s got the whole world in is hand", "Head, shoulder, knee and toe", og slageren "Boogie Woogie" som blir rene workouten i denne varmen. Lærern spurte om jeg ikke kunne oversette og lære dem en spansk sang de likte godt, og siden jeg ikke kunne melodien fra før av sang de den for meg på spansk. Jeg må si jeg ikke ble så mye klokere av dette, 50 stemmer i HELT forskjellig toneleie! Til slutt fant jeg på min egen melodi, men ingen stusset over at melodien var helt forandra. Ecuadorianere er ikke så flinke til å synge, tror jeg kan driste meg til å si at de rett og slett er tonedøve. Kanskje ikke alle da, men har enda ikke truffet noen som synger eller spiller spesielt fint sammen, og i takt, og jeg kjenner flere "musikere" her nede, og har vært på et par konserter. Men sanggleden er derimot på TOPP! De ELSKER å synge, og de er så utrolig søte der de smiler og ler mens de danser og hopper. Dansinga er forresten veldig bra, de er jo tross alt latinoer!


På slutten av dagen fikk vi nydelig middag - trodde vi - helt til jeg lå i senga dagen etter med oppkast, diare og feeeeeber. I en bambushytte i Canoa. Vi dro nemlig med nattbussen på tur til stranda (forferdelig bussur forresten, snorkende mann bak meg, lyset på og av hele natta, salsamusikk og HUMPER!). Men da jeg ble bedre ut på søndag ettermiddag, hadde jeg det slett ikke så verst, Canoa er nydelig!

Lysglimt fra uka som gikk

I helgen ble det ny tur til vakre Montanita...

Monica, Eirin og jeg drikker maracoyajuice etter en hard salsaøkt

Erling har bursdag, jentene har stæsja seg opp og sitter pent og pyntelig ved bassengkanten...

Lily feirer bursdag! På ekte ecuadoriansk vis.

Middag i restauranten på Casa