Ny skole på gang

Hei og hopp, ny blogging på gang. Det skulle man vei ikke trodd, saa treig som jeg er... I morgen starter jeg paa ny jobb, den ordentlige jobben! Skal jobbe som engelsklærer på en barneskole i det fattige området sør i byen. Næmmen så spennende! tenker du kanskje. Men du har enda ikke hørt resten, så hold deg fast. Dette området heter Nigeria og er det desidert fattigste strøket i hele byen. Befolkningen herfra har stort sett afrikansk opprinnelse, og i og med at slumområdene begynner å bli ganske så stappfulle, står husene på påler i vannet. Kriminaliteten her er mye mer synlig, mye vold og ran. Det er ingen fritidstilbud til barna, det finnes rett og slett ikke plass! Stappafullt... Tidligere dro alle tyvene hit til denne øya (Isla Trinitaria) fordi her var det mange store trær å gjemme seg i. Politiet turte ikke dra dit, og det gjør de ikke fremdeles. Det hjelper ikke mye at myndighetene later som om disse slumstedene ikke finnes - man finner det ikke engang på kartet! I slumområdene er det mafiaen og bad guysene som er sjefene, og de selger tomter til dem som betaler. Men det er god forretningssans å selge tomter både to og tre ganger, gjerne etter at huset er bygget og betalt. Da blir familien som allerede bor der kastet ut, og må starte helt på nytt igjen... Så ja, det blir spennende å jobbe der! Jeg gleder meg til å møte de søte barna og forhåpentligvis oppleve glede og latter selv i de mest håpløse områdene.





skolegården

Nicole og Dayanna

Klasserom




Hittil har jeg jobbet fra uke til uke på ulike ferieskoler, men nå starter altså den offentlige skolen for fullt, hvertfall fra neste uke (?). Myndighetene har nettopp bestemt at alle barn er nødt til å ha et ID-kort før de kan gå på skolen, noe som gir store konsekvenser for familiene. Kortet koster nemlig 10 dollar, og det er slett ikke alle som har råd til det! Hvertfall ikke til flere barn. Og samtidig. Dessuten ble det nå helt plutselig bestemt at alle rektorer og lærere skal byttes ut, og det nå rett før skolestart. Så vi får nå se da, om skolen virkelig starter når den skal.


Forresten må jeg bare si at det er faktisk mulig at selveste PRESIENTEN kommer på besøk til skolen denne uka! Eller presienkandidaten da. Viktig med litt siste smisking hos velgerne nå rett før valget. Han skal visst ta en tur ut på skolen min i morgen, så det blir jo trivelig. Men som sagt, ingenting er sikkert i dette landet, vi får se når uka er omme om han har kommet eller ikke... Vi krysser fingrene.

Forrige uke jobbet jeg på en ferieskole som heter Voluntad de Dios. Og det er særiøst langt i gokk as... Bussturen er et kappitel i seg selv, 1.5 humpete timer gjennom slummen (ordet slum er jo litt negativt ladet da, men hva skal jeg kalle det? Sonene kanskje...), med høy ecuadoriansk salsainsprert popmusikk, og rett som det er hopper det en ropende selger inn på bussen, eller en evangelist kanskje, og holder vitnesbyrd med veldig innlevelse. Bussen går dit ingen skulle tru at nokon kunne bu. Skolen ligger heeeelt innerst i sonene i nord. Utenfor der vet jeg ikke hva som er, sletter og gress og sånn. Egentlig synes jeg det er ganske så koselig der, der har folk litt mer plass, og kan kanskje dyrke noe i hagen sin. Men der ute lever de på halvparten av det de gjør i resten av slummen.
Uansett - på fredag hadde vi avslutningsfest, and here are the fanastic pictures!

I løpet av uka har "vi" laget figurer og stæsj ut av et type papirmateriale eller hva jeg skal kalle det - det er det som ligger på bordet der bak. Grunnen til at det er "vi" og ikke vi som har laget det er fordi læreren lar barna omtrent ikke få gjøre noen ting, de skal helst ikke ta i en saks engang. Hun tegner opp, jeg klipper opp, og barna får kjeft hvis de ikke sitter i ro og ser på. Tilslutt får kanskje barna lime sammen, eller hvertfall si navnet sitt selv, sånn at læreren kan skrive på tingen.

Men vi hadde det også veldig gøy, hver dag lærte jeg dem engelske sanger som "He´s got the whole world in is hand", "Head, shoulder, knee and toe", og slageren "Boogie Woogie" som blir rene workouten i denne varmen. Lærern spurte om jeg ikke kunne oversette og lære dem en spansk sang de likte godt, og siden jeg ikke kunne melodien fra før av sang de den for meg på spansk. Jeg må si jeg ikke ble så mye klokere av dette, 50 stemmer i HELT forskjellig toneleie! Til slutt fant jeg på min egen melodi, men ingen stusset over at melodien var helt forandra. Ecuadorianere er ikke så flinke til å synge, tror jeg kan driste meg til å si at de rett og slett er tonedøve. Kanskje ikke alle da, men har enda ikke truffet noen som synger eller spiller spesielt fint sammen, og i takt, og jeg kjenner flere "musikere" her nede, og har vært på et par konserter. Men sanggleden er derimot på TOPP! De ELSKER å synge, og de er så utrolig søte der de smiler og ler mens de danser og hopper. Dansinga er forresten veldig bra, de er jo tross alt latinoer!


På slutten av dagen fikk vi nydelig middag - trodde vi - helt til jeg lå i senga dagen etter med oppkast, diare og feeeeeber. I en bambushytte i Canoa. Vi dro nemlig med nattbussen på tur til stranda (forferdelig bussur forresten, snorkende mann bak meg, lyset på og av hele natta, salsamusikk og HUMPER!). Men da jeg ble bedre ut på søndag ettermiddag, hadde jeg det slett ikke så verst, Canoa er nydelig!

Lysglimt fra uka som gikk

I helgen ble det ny tur til vakre Montanita...

Monica, Eirin og jeg drikker maracoyajuice etter en hard salsaøkt

Erling har bursdag, jentene har stæsja seg opp og sitter pent og pyntelig ved bassengkanten...

Lily feirer bursdag! På ekte ecuadoriansk vis.

Middag i restauranten på Casa

Tuvakjendis

Forresten så er jeg blitt TV-kjendis her i Ecuador. En på jobben fortalte at han hadde sittet og sløvet foran TVen da han plutselig fikk øye på noe kjent.
Det tok ikke lange tiden før urbefolkningen fant ut at det var nordmenn i byen, og for et par uker siden troppet de opp på Casa med mikrofoner og videokamera. Ryktene skal ha det til at jeg sier noe sånt som "Hei, jeg heter Tuva, og jeg snakker spansk, du burde lære deg engelsk for å få nye venner" (på spansk da...) Det er et spåkkurs som skal sendes på TV hver torsdag og lørdag i noen måneder fremover, så da er det bare for dere der hjemme å finne frem til de Ecuadorianske TV-kanalene og lære i vei.

KARNEVAL!!

I helgen var det stor ståhei og karneval for alle penga. Selv dro jeg til Banos, en fjellandsby 5 - 11 timer unna Guayaquil (kommer jo litt an på om veien er rast sammen eller ikke).

Siden bilder sier mer enn 1000 ord kommer det her en liten bildesere:

Veldig nervøs før hoppinga, men veldig blid etterpå :)

Oisann, skjevt bilde, men hvertfall så hopper jeg i strikk her! Drit fett :)

Eirin og meg i jungelen. Bak oss er elva vi nettopp padla kano i med noen indianere. 

Voluntørgjengen bader i en stor foss i jungelen.

Vi dro innom en apepark med søte aper som skulle bli vant til jungelen. Men kommer denne apen til å klare seg uten appelsinjuice?

Mer jungel. Bak der ser du meg svinge meg som Jane i flere av lianene, bort fra de skumle bavianene. Litt vanskelig å se på grunn av bildekvaliteten da...

Min nye bestevenn, rett etter den tissa på hele magen min. Hva gjør man ikke for venner...

Party og karneval i gata.

Eirin om meg poser på utsiktstoppen over Banos.

Casi todos...

Her er Geir i full fart nedover dalen.

Valentines Day <3

Naa har jeg endelig faatt meg venner!
På fredag dro jeg på konsert med noen andre voluntører til en kirke her i byen. Etterpå kom bandmedlemmene bort og begynte å prate med oss, og etter 5 min var vi blitt venner :) De inviterte oss videre til en annen gudstjeneste og vi spiste sammen senere på kvelden. På lørdag ble vi invitert med på Valentines fest hjem til dem, siden de skulle ha samling med vennene sine. Der laerte de oss blant annet aa lage "patacones" som er friterte bananer med salt paa - dodsgodt! De er utrolig gjestmilde og pratsomme og interessert i aa hoere om Norge - her har vi noe aa laere av Ecuadorianerne!

Selvom vi har det tilsynelatende veldig trygt og godt her, er det mye kriminalitet og vi må være ekstra forsiktige (hele tiden). Hver gang vi skal ha taxi er vi noedt til aa ringe og bestille fra spesielle selskaper. Vanlige taxier er rett og slett farlige aa bruke, til og med for Ecuadorianere. Og ting fungerer ikke alltid som de skal: da vi fikk tilbake bilen etter å ha sendt den på verksted, var alle delene byttet ut med eldre, skrøpelige deler som ikke passet til bilen i det hele tatt. Dessuten kan man ikke regne med at nye telefoner skal kunne baade skrive meldinger OG kunne ringe, og ting knekker ofte sammen med en gang man har gaatt ut av butikken.

Neste helg er det Karneval og fri fra jobb og skole i flere dager for store og smaa. Lurer paa hvor jeg skal dra?
Nyt snoen og vinteren hjemme, her er det fuktig og varmt og sist jeg sjekka hadde jeg 50 myggestikk paa den ENE leggen! :)

Første dag på jobb!

Nå har jeg startet på jobb! Por fin :) Etter noen uker her på casa med sol og sommer og spanskundervisning hver dag var det deilig å komme seg litt ut av den trygge tilværelsen, ut blant "vanlige", mindre rike ecuadorianere. Jobber nå på en ferieskole i en kirke i slummen, i dag lærte vi verbet "to be": I am a boy, it is a dog osv, så nivået ligger ikke så innmari høyt da. Passer meg fint, i og med at spansken ikke sitter helt inne enda :) Elevene mine er mellom 10 og 11 år, men på skolen er det barn i alle aldre.

Kristina og jeg med klassen vår

Ellers kan det nevnes at siden sist jeg blogget har vi vært på en ny tur til Montanita, feiret et par bursdager til noen av voluntørene, og på fredag traff jeg Kristoffer fra gamleklassen på KG! Han har bodd i Guayaquil i et halvt år, men reiser videre i kveld. Nå skal vi ut og kjøre go-cart, så nå må jeg gå, men skal prøve å bli flinkere til å oppdatere dere mer :)

På tur i byen

Det har allerede gått over en uke siden jeg kom hit til Guayaquil, og denne siste uka har vi blitt bedre kjent med Misjonsalliansen som organisasjon, og med arbeidet de gjør i de fattige områdene. I går og i dag har vi reist rundt til de ulike prosjektene i slummen. Vi har besøkt diverse skoler som Misjonsalliansen samarbeider med, Centro Creer som er et dagsenter for barn med funksjonshemninger, vi har besøkt fotballskolene og pratet med folk som har fått hjelp av Misjonsalliansens mikrokredittarbeid til å starte/utvikle en egen virksomhet.

Morsomt å endelig få oppleve hvordan byen egentlig er, vi som nesten bare har sittet i vår egen lille ghetto på Casa Alianza, spist is, badet og kost oss. Og folk er veldig nysjerrige på oss, og takknemlige for hjelpen de har fått. Selvom folk er lutfattige, er de veldig oppmerksomme på hvordan de tar seg ut, hvordan de går kledt osv. Selv i de fattigste områdene går folk i fine klær, steller og pynter seg. Man skal ikke vise at man er fattig, og man tar godt vare på de klærne man har. På en måte ble jeg litt overraska over "slummen", for folk bor jo ikke i pappesker og plastposer som jeg kanskje hadde sett litt for meg. Husene bygges av bambus, og etterhvert som man eventuelt får råd, utvider man med en murvegg her og der. Kanskje med en ekstra etasje også. Jeg gleder meg til endelig å begynne å jobbe på skolene, og føle at det er en vits i at jeg er her, og at jeg kan hjelpe til. Men først må vi bli flinkere i spansk.

Håper dere som leser har det bra hjemme i Norge, jeg hører rykter om masse snø? :)
Veldig hyggelig med mailer!

Utsikt fra kontorene til Misjonsalliansen

Fra fotballbanen